Holocaust i Litauen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fra Franz Walter Stahleckers rapport til Heydrich om Einsatzgruppe As gjennomførte jødehenrettelser («durchgeführte Judenexekutionen») fra 16. oktober 1941 til 31. januar 1942. For Litauen er 136 421 drepte jøder angitt, mens Kaunas (tysk: Kauen) getto hadde 15 000 internerte.

Holocaust i Litauen var utryddelsen av jøder i Litauen under andre verdenskrig. Minst 95 % av landets 210 000 jødiske innbyggere ble massakrert under den tyske okkupasjonen fra sommeren 1941, noe som utgjør det største tap av menneskeliv i Litauens historie. I Litauen og Latvia ble den jødiske befolkningen nesten totalt utslettet. Drapene ble i hovedsak utført av lokal litauisk milits.

Litauen ble tvangsinnlemmet i Sovjetunionen i juni 1940, og samtidig ble Vilnius overført fra det da oppløste Polen til Litauen. Den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 var trolig en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.

Litauens jødiske innbyggere var Holocausts første ofre. Omfattende og systematiske drap på jøder begynte i Litauen dagen etter invasjonen. Først ble voksne menn drept, senere på sommeren ble massedrapene utvidet til å omfatte jødiske kvinner og barn. Før juni 1941 var jødene i tyskkontrollerte områder utsatt for brutal forfølgelse, og i det okkuperte Polen også for enkeltstående massakrer. I juni 1941 så den tyske ledelsen fortsatt for seg at «jødespørsmålet» hovedsakelig skulle løses ved tvangsflytting. Det er uklart om massemordet i Litauen ble igangsatt etter direkte ordre fra Berlin, eller om det begynte som et initiativ av tyske ledere på stedet.

To dager etter at tyske styrker krysset grensen til Litauen (som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden året før), begynte massakrene på landets over 210 000 jøder. De første systematiske massakrene ble gjennomført i regi av Schutzstaffel (SS) og politi i Østpreussen og Memelland. Massakrene i Litauen var i hovedsak metodiske og i skjul for offentligheten ved at ofrene ble skutt og dumpet i massegraver i ubebodde områder. På sovjetisk område, inkludert Baltikum, ble jødene hovedsakelig skutt og dumpet i massegraver.

Massakrene foregikk med bistand fra lokale kollaboratører. Jødene i Litauen ble som regel skutt og dumpet i massegraver nær hjemstedet og det forekom massakrer i gatene der jødene ble slått i hjel i med stokker. Fra juni til desember 1941 var 80 % av jødene drept.

Bakgrunn

Litauen under tsaren

En jødisk gravlund i Kaunas.

Litauen hadde hatt jødiske innbyggere siden middelalderen. I 1566 ble jøder pålagt å bruke spesielle klær, blant annet gult hodeplagg. Zaporizjakosakkenes opprør i 1648 resulterte i en pogrom som raserte mange jødiske institusjoner i Polen-Litauen. På den tiden var det omkring 30 000 jødiske innbyggere i Litauen.[1]

Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Hviterussland vært en del av de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland og hadde relativt stor jødisk befolkning. Litvak var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, Białystok og Suwałki samt deler av Hviterussland innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn.[2] Da Litauen ble innlemmet i tsarens Russland i 1795, ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive litauisk med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og hviterussisk språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen hviterussisk. I det jødiske bosetningsområdet utgjorde jødene i alt 11 % av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og hviterussiske byer, blant annet i Vilnius. Jødene var generelt fattige eller svært fattige. Vilnius (polsk: Wilna, jiddisk: Vilne) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv.[1]

Aleksander II av Russland døde i 1881 etter et attentat utført av gruppen «Folkeviljen», der ett av medlemmene var jødisk. Det gikk da et rykte om at «jødene hadde drept tsaren» og myndighetene tilskyndet brutal forfølgelse av jødene i riket. I 1882 ble det innført nye lover som forbød jødene å drive handel på søndager, at de ikke kunne bosette seg utenfor byer eller shtetl, de fikk ikke eie eller leie jord, og antallet jødiske elever i videregående skole skulle ikke være over 10 %. Mange jøder i Litauen flyttet til industribyene i Polen, og bidro til at Polen fikk Europas største jødiske befolkning. Mange jøder flyttet også sørover til Ukraina. I 1905 var det en ny bølge av pogromer i tsarens rike. En del jøder emigrerte også til Vest-Europa.[1] Pogromer og diskriminering gjorde at om lag 1,85 millioner jøder forlot Russland i perioden mellom 1880-årene til første verdenskrig.[3] Antisemittisme var utbredt og vanlig hos respekterte forfattere som Simonas Daukantas og Vincas Kudirka.[1]:36

Mellomkrigstiden

Forfatteren Vincas Kudirka uttrykte antisemittiske holdninger i sine skrifter.[1]:36 Her avbildet på en minnemynt i 1999.

Etter første verdenskrig gikk imperiene Russland og Østerrike og til dels Tyskland i oppløsning, der særlig Russland ble satt økonomisk tilbake. Tidligere russiske områder i vest ble etter revolusjonen til de nye statene Finland, Polen, Estland, Latvia og Litauen.[4]

På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. Polen tok kontroll over Vilnius med omland, noe som førte til at Litauen brøt de diplomatiske forbindelsene.[1] Litauen ratifiserte traktatene om minoritetenes rettigheter. Både regjeringen og nasjonalforsamlingen i den nye republikken hadde jødiske medlemmer. Jødisk selvstyre ble undergravd utover 1920-årene og var avviklet omkring 1930. Etter statskuppet i 1926 ble jøder nektet å arbeide blant annet i offentlige virksomheter, slik at mange gikk inn i frie yrker. Svært mange jødiske litauere arbeidet som kjøpmenn, leger eller jurister. Etniske litauere arbeidet hovedsakelig i landbrukssektoren. «Litauiseringen» som begynte på 1920-årene førte til at de ble presset ut av disse sektorene. Jødisk kultur ble generelt tolerert og det ble utgitt flere aviser på jiddisk; i hovedstaden Kaunas var det fire dagsaviser på jiddisk. Vilnius, «Jerusalem i Litauen», ble regnet som sentrum for jødisk kultur og religion i området. I tiden under polsk styre ble Vilnius en bakevje.[1]:41-42

Ved universitetet i Vilnius var det relativt flere jødiske enn polske studenter. Den polske studentforeningen krevde kvotering slik at andelen jødiske studenter skulle gjenspeile andelen jødiske innbyggere. De polske studentene sørget også for å dele klassene slik at de to etniske gruppene satt hver for seg. I 1933 demonstrerte etniske polske studenter mot de jødiske.[1]:47

Memelland ble i 1924 en del av Litauen etter Klaipėdaopprøret i 1923. Regjeringen ble avsatt i et militærkupp i desember 1926 og Antanas Smetona ble innsatt som president. Smetona innførte et autoritært styresett og undertrykte opposisjonen. Da Litauen overtok Vilnius etter Sovjetunionens okkupasjon av det østlige Polen høsten 1939, innledet den litauiske regjeringen en tvungen «litauisering» av byen noe som gjorde de jødiske og etnisk polske innbyggerne skuffede og sinte. Omtrent 15 000 jøder flyktet nordover fra Polen til Vilnius. Fra Suwałki-området forsøkte tyske styrker å jage jødiske polakker over grensen til Litauen, opp mot 2000 jøder krysset grensen. Mot slutten av 1930-årene innførte polske myndigheter anti-jødisk tiltak i Vilnius.[1]

Sovjetiske styrker inntar Vilnius, 19. september 1939.

Litauiske nasjonalister var i utgangspunktet ikke utpreget antijødiske, den polske minoriteten i landet ble av nasjonalistene oppfattet som den viktigste barrièren mot nasjonal frigjøring. Fra etableringen av staten i 1918 ble jøder stadig mer ekskludert gjennom språkpolitikk (de færreste jøder behersket litauisk) og den nye statens grenser delte opp jødenes tradisjonelle bosettingsområder. Tradisjonell antisemittisme (jødene som «Jesus-drepere») og lokal antisemittisme basert på skepsis til jødenes tradisjonelle næringsveier i bondesamfunnet var rotfestet i landet.[5] I det overveiende katolske Litauen var den katolske kirken i landet et opphav til mange antisemittiske forestillinger, blant annet myten om at jødene drakk blod fra myrdede spedbarn i sin ritualer. Landets nasjonalister anså de jødiske litauerne som et fremmedelement som ikke var lojale mot den unge republikken.[1]:35 En utbredt antijødisk forestilling var at jødene var spesielt slue, upålitelige og griske, og at de utnyttet ærlige og hardtarbeidende litauere. Antisemittismen tiltok i mellomkrigstiden, men «jødespørsmålet» spilte ingen vesentlig rolle i litauisk politikk. Ønsket om nasjonalstat basert på litauisk etnisitet ble klart uttrykt i 1920-årene. I 1930-årene ble også den etnisk tyske minoriteten utsatt for retoriske angrep. Jødiske litauere hadde ofte jiddisk som førstespråk og polsk eller russisk som andrespråk, noe som ledet til mistenksomhet og fiendtlighet fra etniske litauere.[1]:48-51

Molotov–Ribbentrop-pakten

Situasjonen etter oppdelingen av Polen (1939) og sovjetisk annektering av Litauen (1940). Tyskland hadde annektert Memelland i mars 1939 og vises på kartet som den nordlige delen av Østprøyssen (nord for Memel-elven.
Litauiske styrker på vei mot den tidligere polske byen Vilnius, 29. oktober 1939.

Etter Molotov–Ribbentrop-pakten inntok Sovjetunionen den da polske byen Vilna (litauisk: Vilnius) i september 1939. Ved en avtale i oktober 1939 fikk Litauen overta Vilnius mot at Sovjetunionen fikk utplassere 25 000 soldater i landet. I juni–august 1940 ble Litauen annektert av Sovjetunionen som antok at Molotov–Ribbentrop-paktens oppdeling av Øst-Europa var permanent. Mange jøder og enkelte etniske litauere ønsket sovjeterne velkommen. NKVD arresterte og deporterte 35 000 personer 14. juni 1941, om lag halvparten var etniske litauere, resten var jøder og etnisk polske i likt antall. Deportasjonen var traumatisk for landet og da tyske styrker krysset grensen en uke senere fikk jødene skylden for dette og andre tragedier landet hadde blitt utsatt for.[5] Andre kilder oppgir at sovjetiske myndigheter deporterte 17 000 til Sibir. Da de sovjetisk styrkene trakk seg tilbake etter den tyske invasjonen 22. juni drepte NKVD et stort antall fanger (kanskje flere tusen), til dels etter tortur blant annet i Rainiai nær Telšiai.[1]:27-28

Etter den sovjetiske okkupasjonen forlot mange litauere landet til fordel for Tyskland eller tysk-okkupert område. Disse politiske flyktningene utnyttet til dels muligheten ved å følge etnisk tyske baltere som ble omplassert fra sovjetisk- til tyskokkupert område. Tjenestemenn i det litauiske sikkerhetspoliti hadde særlig grunn til flykte før NKVD tok over kontrollen.[6]

I motstandsbevegelsen LAF (Lietuvių aktyvistų frontas) ble litauisk nasjonalisme og arbeid for nasjonal selvstendighet slått sammen med anti-kommunisme og anti-semittisme. LAF drev også under sovjetisk styre antisemittisk propaganda der de for eksempel i mars 1941 argumenterte for at jødene måtte flykte fra landet sammen med den røde arme. «Jo flere jøder som forlater Litauen, desto lettere vil det senere bli å frigjøre landet helt fra jødene.» Den gjestfrihet som middelalderfyrsten Vytautas den store hadde vist jødene ble trukket tilbake for godt på grunn av jødenes pågående forræderi mot landet, ble det argumentert regelmessig i LAFs publikasjoner. LAFs politiske uttalelser ble stadig mer radikale og antisemittiske holdninger stadige sterkere. En pamflett fra våren 1941 fremholdt at jødenes eiendom skulle beslaglegges og at jøder som motsatte seg dette ville bli skutt. Ifølge LAF kunne etniske litauere som hadde sluttet seg til kommunistene og røde arme rette opp sine feil og bli tilgitt om de skiftet side. Det er uklart hvor store praktiske forberedelser til fordrivelse eller massemord LAF gjorde før den tyske invasjonen, men menneskerettighetsforkjemperen Robert van Voren mener at litauerne psykologisk var vel forberedt. En del litauere i eksil i Tyskland gjennomgikk der opplæring med tanke på infiltrering umiddelbart før den tyske invasjonen og deltok deretter i massemord på jøder og kommunister.[1]:62-64

Det tyske regimet anså ikke etniske litauere som tilstrekkelig «ariske» og hadde planer om å deportere et stort antall østover etter invasjonen. Frigjort land skulle gi plass til ariske kolonister, blant annet såkalte volgatyskere. I april 1941 ble en etat for germanisering av Baltikum etablert med Alfred Rosenberg som leder (Reichsminister).[1]:64

Tysk invasjon og okkupasjon

Sovjetisk T-28 stridsvogn ødelagt ved kampene om Kaunas, juni 1941.

Invasjonen av Sovjetunionen i 1941, «Operasjon Barbarossa», var trolig en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.[7][8]

Litauen ble invadert 22. juni som del av invasjonen av Sovjetunionen. De tyske styrkene møtte lite motstand, beveget seg raskt og kontrollerte landet etter en uke. Sovjetiske styrker massakrerte litauere før de trakk seg tilbake. Blant annet politiske fanger i Rainiai-fengselet nær Telšiai. Tyske styrker ble tatt i mot som frigjørere og mange litauere håpet tyskerne ville gjenopprette Litauens uavhengighet. I juni erklærte anti-sovjetiske aktivister (Lietuvių aktyvistų frontas) en provisorisk regjering (laikinoji Vyriausybė) med den nasjonalistiske politikeren Juozas Ambrazevičius i spissen. Litauen ble lagt under det sivile styret i Reichskommissariat Ostland fra juli 1941 og Adrian von Renteln ble innsatt som Generalkommissar for Litauen. Generalkommissaren avsatte den provisoriske regjeringen i august og medlemmene av den provisoriske regjeringen avslo å delta i det nazikontrollerte «rådet» ledet av general Petras Kubiliūnas. Den tyske administrasjonen av Litauen var delt i fem distrikter med en kommissær i hvert: Hans Hingst (Vilnius by), Horst Wulff (Vilnius omland), Hans Gewecke (Šiauliai), Hans Kramer (Kaunas by) og Karl Lentzen (Kaunas omland). Den tyske administrasjonen besto av 600 tjenestemenn der beslutningene ble tatt, men de ble iverksatt av 20 000 litauiske tjenestemenn på lavere nivå. Okkupasjonsmakten hadde ikke nok personell til å bemanne administrasjon og var avhengige av lokale tjenestemenn. Hvert litauisk departement ble ledet av en Generalrat som var litauer. Disse lederne av departementene var stort sett fra det litauiske nasjonalistpartiet, et sterkt høyreorientert og ytterliggående antisemittisk gruppe.[1]:28-29 I mars 1942 ble en stripe land i Hviterussland administrativt lagt under generalkommissaren for Litauen, dette området hadde en jødisk befolkning på omkring 6000.[9]

Nasjonalistene i LAF ga ut detaljerte instrukser om hvordan man skulle opptre overfor de tyske styrkene.[1]:65

Tysk propaganda la vekt på at jødene i Sovjetunionen var bolsjevikisk elite og bærere av bolsjevismen, og at målet med krigen var å eliminere og ødelegge den kommunistiske staten. De andre folkeslagene i Sovjetunionen ble fremstilt som undertrykte av Stalin og jødene.[9]

Forløp

Begynnelsen på holocaust

Før juni 1941 var jødene i tyskkontrollerte områder utsatt for brutal forfølgelse, og i det okkuperte Polen også for enkeltstående massakrer. I juni 1941 så den tyske ledelsen fortsatt for seg at «jødespørsmålet» skulle løses ved tvangsflytting, og selv om en slik tvangsflytting ville være brutal, ville det ikke innebære massemord på all jøder.[10][11] Det er ikke påvist noen skriftlige ordrer om å drepe alle jødene i de erobrede områdene i øst før Barbarossa ble satt i gang.[12] Heydrichs instukser til Einsatzgruppene før invasjonen innebar utslettelse av vagt definerte grupper av befolkningen i erobrede områder. Heydrich kunne trolig gå ut fra at lederne for SD og ordenspolitiet (Orpo, den ordinære politistyrken) ville gjøre sine egne tolkninger av hva som var nødvendig snarere enn å følge ordlyden i direktivene. Før angrepet på Polen var instruksen at Einsatzgruppene skulle bekjempe alle stats- og tyskfiendtlige elementer i fiendeland bak fronten (Bekämpfung aller reichs- und deutschfeindlichen Elemente in Feindesland rückwärts der fechtenden Truppe).[11](s252) Ifølge Ian Kershaw dikterte ikke Hitler alle aspekter av tysk politikk, i stedet arbeidet statsapparatet med å tolke og oppfylle Hitlers ønsker. Hitlers uttalelser om å «bli kvitt jødene» ble tolket på ulike måter.[13]

Samtidig med begynnelsen på massedrapene i Litauen var det massakrer i Iași (tysk: Jassy) i Romania på sivile jøder de første dagene etter at Operasjon Barbarossa var i gang. Massakrene i Iaşi hadde mer preg av lite koordinerte og mer tilfeldige aksjoner der jøder ofte ble drept på stedet når soldater fant dem, mens massakrene i Litauen i hovedsak var mer metodiske og i skjul for offentligheten ved at jødene ble dumpet i massegraver i skogsområder. Dette ble den vanlige fremgangsmåten i Baltikum og erobrede områder av Sovjetunionen. Jødene i Litauen ble som regel drept nær hjemstedet. Reichsführer-SS Heinrich Himmler var selv til stede ved en massehenrettelse ved skyting utført av Einsatzgruppen sommeren 1941.[14][5][15]

De første massakrene

Få dager etter at tyske styrker invaderte Litauen (som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden året før), begynte massakrene på landets over 210 000 jøder. De første systematiske massakrene ble gjennomført etter initiativ av en lokal politisjef i Øst-Preussen uten konkret ordre fra Berlin. Stapo-kontoret (Staatspolizeistelle) i Tilsit hadde mottatt generelle direktiver fra Heinrich Müller, sjefen for Gestapo innenfor RSHA, og disse direktivene var grunnlaget for ordrene utstedt standartenführer Hans-Joachim Böhme. Stapo-kontoret i Tilsit var involvert i forberedelsene til Operasjon Barbarossa, blant annet hadde kontoret fullmakt til å utvide sitt virkeområde over grensen inntil 25 kilometer inn i Litauen. Kontoret fikk tillatelse til å etablere en Einsatzkommando Tilsit og denne krysset grensen like bak Wehrmacht. Massakrene ble kamuflert som «opprydningsaksjoner» (Säuberungsaktionen) eller «straffetiltak» (Strafaktionen).[10]:3-5[16]

Sivile litauere og tyske soldater ser på mens en litauisk mann energisk slår i hjel jøder med en treklubbe, Kaunas, 25. eller 27. juni 1941. En tysk offiser var vitne til hendelsen og noterte: «På gårdsplassen av betong sto en ung blond mann (omkring 25) og støttet seg på en lang treklubbe mens han tok en pause i arbeidet. Ved føttene hans lå 15-20 døde eller døende. Vann strømmet fra en slange og vasket blodet ned i et avløp. Like bak ham sto 20 menn (bevoktet av bevæpnede sivile) og ventet stille på sin grusomme henrettelse. Anvist med en brysk bevegelse gikk neste mann stille frem og ble slått i hjel med treklubben, hvert slag med klubben ble fulgt av entusiastiske tilrop fra tilskuerne.»[17] De fleste massakrene i Litauen ble utført av lokale under ledelse eller oppfordring av tyske offiserer. Massakre som dette i full offentlighet var unntak, massedrapene skjedde som regel ved skyting.[5]

Den første Judenaktion skjedde i Gargždai (litt øst for Klaipėda) da tyske styrker og politi henrettet 201 mennesker to dager etter invasjonen.[10] Tysk infanteriregiment 176 inntok i Gargždai (tysk: Garsden) tidlig på dagen 22. juni 1941 etter 15 timers blodig kamp. Da regiment 176 rykket videre østover overlot de vaktholdet i byen til grensepolitiet fra byen Klaipėda (tysk: Memel), Memelland hadde blitt annektert av Tyskland to år tidligere. Grensepolitiet forsterket med lokale litauere skilte ut 600–700 jøder fra sivilbefolkningen. Grensepolitiet var usikre på hva de skulle gjøre videre og telegraferte til Staatspolizeistelle i Tilsit og Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i Berlin. Mens hovedkvarteret i Berlin var usikre på neste skritt, ga standartenführer Hans-Joachim Böhme ved Staatspolizeistelle i Tilsit ordre om å velge ut 200 menn blant jødene.[11](s253-254) De 200 ble (sammen med en kvinne som nektet å forlate mannen sin) ført til fots til en åker der de ble bevoktet av mannskap fra tolletaten. Statspolitiet i Tilsit hadde ikke nok mannskap til å gjennomføre henrettelsene og politisjefen i Memel, Bernhard Fischer-Schweder, sendte etter forespørsel en tropp på 25 mann. Troppen øvde på henrettelse i Memel-politiets leir 23. juni og kjørte neste dag til Gargždai.[11](s253-254) Først på vei fra Memel til Gargždai fikk mannskapet overraskende vite at oppdraget var å henrette jøder, og enkelte reagerte med sjokk. Politimennene deltok i avrettingen vel vitende at de drepte uskyldige sivile.[10] I mellomtiden hadde jødene gravd sin egen grav ved å utvide en eksisterende «pansergrav». Ettermiddagen 24. juni ble jødene henrettet etter at det ble lest opp en «dom» som omfattet «forbrytelser mot Wehrmacht». Mange av jødene i Gargždai hadde flyktet fra Memel etter den tyske annektering og var i flere tilfeller gamle bekjente av politimennene som utførte henrettelsene.[11](s253-254) Gjerningsmennene hevdet etter krigen at ordren om å drepe hadde kommet fra Hitler selv (Führerbefehl) eller fra brigadeführer Walter Stahlecker (kommandant for Einsatzgruppe A[18][19]), men ordren hadde kommet fra Böhme.[10]

Dagen etter massakren i Gargždai var det lignende «aksjoner» i Kretinga og Palanga, de fleste drepte var jødiske menn. RSHA hadde gitt tillatelse til at organisering av en Einsatzkommando, en mobil drapsenhet, i Tilsit og denne krysset grensen rett etter Wehrmacht (Kretinga ble inntatt etter få timers kamp). Einsatzkommando Tilsit besto av personell fra SS, Sicherheitspolizei, Sicherheitsdienst og grensepolitiet samt frivillige fra Wehrmacht. De første jødene som ble henrettet ble anklaget for å være snikskyttere, banditter, forrædere eller partisaner. Tyskerne fikk bistand fra litauere hvorav noen hadde flyktet til Tyskland etter den sovjetiske maktovertakelsen i 1940. I Gargždai, Kretinga og Palanga ble likene dumpet i eksisterende hull eller groper i terrenget etter at de som skulle henrettes hadde utvidet graven. En rekke på ti menn ble stilt på kanten av gropen og den neste gruppen på ti menn måtte da sørge for at alle likene fra forrige runde havnet i massegraven.[10]

Pogromer ble dagene etter invasjonen utført av lokale anti-sovjetiske partisaner. Ifølge Stahlecker satte Algirdas Klimaitis i gang massakrer i Kaunas fra 23. juni. Nettene 23-26. juni ble 1500 jøder drept av militsen og flere synagoger brent, senere ble 2300 jøder massakrert i følge Stahleckers notater. I Šiauliai ble 1000 jøder drept i slutten av juni, lignende mindre massakrer ble utført mange steder i landet. Unntaket var Vilnius der det ikke var noen pogromer de første dagene.[9]

Sommeren-høsten 1941

På slutten av høsten krevde Wehrmacht med støtte fra den sivile administratoren at de gjenværende jødene skulle spares. SS motsatte seg opphold i utryddelsesarbeidet, men ga etter for kravet. Karl Jäger i Einsatzkommando 3 rapporterte 1. desember 1941:

SitatDet er ikke lenger noen jøder i Litauen unntatt de arbeidende jødene og deres familier, hvis omtrentlige samlede antall er som følger: 4500 i Schaulen, 15000 i Kauen og 15000 i Wilna. Jeg hadde tenkt å drepe disse arbeidende jødene, så vel som deres familier, men møtte sterke protester fra den sivile administrasjonen; i tillegg fikk jeg en ordre fra Wehrmacht som forbød med å drepe disse jødene og deres familier. De arbeidende jødene og jødinnene som er igjen i live er svært nødvendig arbeidskraft for tiden, og jeg antar at selv etter at vinteren er over denne jødiske arbeidsstyrken vil fortsatt være svært nødvendig.[9]Sitat

«Den rolige perioden»

Fra januar 1942 til mars 1943 var en relativt rolig periode der okkupasjonsmakten forsøkt å utnytte de få overlevende jødenes arbeidskraft mest mulig og jøder fra gettoene ble brukt i stadig flere bedrifter, til skogsarbeid og i landbruket. Jødene ble holdt i gettoer i Vilnius, Kaunas, Šiauliai og Švenčionys, der okkupasjonsmakten til dels styrte gettoene gjennom Judenrat og eget jødisk gettopoliti. Jødisk arbeidskraft var mye billigere enn ikke-jødisk, og blant jødene var det oppfatning at den beste måten å overleve på var gjøre seg til verdifull arbeidskraft for tyskerne. Massedrap og summariske henrettelser foregikk også i denne «relativt rolige» perioden: Personer beskyldt for å bryte reglene (for eksempel å ikke bruke det gule jødemerket) eller eldre og invalide ble ofte henrettet enkeltvis eller grupper. Drapene ble utført av litauisk politi etter ordre fra den tyske okkupasjonsmakten.[9]

Endelig likvidering

Våren 1943 ble situasjonen stadig verre før jødiske litauere. Fra april 1943 til 1944 pågikk en gradvis utslettelse av gettoene ved drap eller ved deportering. De små gettoene i Švenčionys og på hviterussisk side ble «likvidert» med til sammen over 6500 beboere - 4000 ble drept i Ponari 5. april (de fikk «spesialbehandling» ifølge politiets rapport) og resten ble flyttet til andre gettoer. Bakgrunnen for beslutningen om likvidering var tiltagende partisanvirksomhet i Hviterussland og tyskerne trodde at jødene ville forsøke å bryte ut og slutte seg til partisanene - noe som til en viss grad skjedde. Himmler ga 21. juni 1943 ordre om å likvidere gettoene i Ostland og i stedet lage konsentrasjonsleirer for de arbeidsføre direkte underlagt SS. Som følge av denne ordren ble barn og eldre i gettoene straks drept. Bakgrunnen for ordren var blant annet svekket tysk stilling ved Leningrad og behov for arbeidskraft til anlegg av festninger i Estland. Gettoen i Vilnius ble likvidert og av nær 19000 beboere ble 11000 i september overført til Latvia og Estland, mens 3500 kvinner, barn og eldre ble drept (hvorav noen i Sobibór) Gettoene i Kaunas og i Šiauliai ble gjort om til en konsentrasjonsleirer. Før tilbaketrekking fra Baltikum i 1944 oppløste tyskerne alle leirer i Litauen. De internerte ble drept eller deportert til Stutthof og andre leirer - dette gjaldt også jødiske litauere sendt på tvangsarbeid i Latvia og Estland. Ved Lagedi og Klooga i Estland drepte SS-vaktene 3000 fanger 19. september bare seks dager før sovjetiske styrker kom frem.[9]

Motiver og gjerningsmenn

De første massakrene i Litauen ble til dels motivert av ideologisk antisemittisme, dels var det personlig der noen gjerningsmenn hevnet seg på kjente – de første massakrene omfattet derfor en del ikke-jødiske personer. Drapene var dels også motivert av grådighet av folk som var ute etter jødenes eiendom. I det nordlige Litauen ble flere hundre kommunister, noen etniske russere og mange etniske litauere, henrettet i tiden juli-september 1941. Volden etniske litauere i mellom ble etter hvert så omfattende at det gikk ut instruks om at ingen skulle skytes uten skikkelig etterforskning.[5]

Litauiske frivillige (med hvitt armbind) arresterer jøder i juli 1941. 95 % av landets jøder ble drept, hovedsakelig av frivillige litauere under tysk ledelse.

Drapene ble i hovedsak gjennomført av lokale, litauiske medhjelpere (identifisert ved hvite armbind) under tysk ledelse.[5][20] Grupper av partisaner og anti-sovjetiske nasjonalister tok kontakt med tyske styrker straks de krysset grensen. Litauiske paramilitære grupper ledet av Algirdas Klimaitis begynte massakre på jøder i Kaunas etter oppfordring fra offiserer i Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst.[21] Stahlecker, leder for Einsatzgruppe A, rapporterte at det etter tysk innmarsj gjennomførte lokale «effektive progromer» med betydelig bistand fra Sipo og SD. Innen 28. juni hadde litauerne drept 3800 jøder i Kaunas og 1200 i mindre byer ifølge Stahlecker. Propagandaradiosendinger fra Tyskland til Litauen oppfordret befolkningen til hard tiltak mot jødene. Etter at tyske styrker hadde konsolidert kontrollen over Litauen ble partisanene avvæpnet og «spontane» massakrer stanset trolig fordi det var så blodig og kaotisk at tyske kommandanter ikke tolererte det.[5][22] Litauere massakrerte på denne måte 5000–10000 jødiske litauere.[10]

Tyske ledere ønsket å involvere lokale i masseskytingene dels for å lette arbeidsbyrden for tysk mannskap og dels for å gjør lokalbefolkningen medansvarlige. Franz Walter Stahlecker i Einsatzgruppe A ønsket «å etablere som et utvilsomt faktum at den 'frigjorte' befolkningen hadde tatt i bruk de mest alvorlige tiltak mot den bolsjevikiske og jødiske fienden på eget initiativ og uten instrukser fra tyske myndigheter». Vincentas Brizgys, katolsk hjelpebiskop i Kaunas, forbød prestene å hjelpe jøder.[23](s41-43)

Stahleckers rapporter om Einsatzgruppens virksomhet er et særlig viktig og detaljert dokumentasjon om holocausts tidlige fase. Stahlecker baserte sin rapport dels på den sveitsiske standartenführer Karl Jägers detaljerte rapport om antall drepte menn, kvinner og barn på hvert sted og med dato. Stahlecker leverte sin første rapport 15. oktober 1941. Her noterte han at i henhold til den grunnleggende ordren ble målet om fullstendig fjerning av jødene iverksatt besluttsomt med alle midler. Stahleckers rapport underbygger «intensjonalistenes» syn om at massakrene var ledd i stort program fastsatt før invasjonen. Han noterte videre at utryddelsesoperasjonen ble bremset av behov for jødene som arbeidskraft og behovet for hemmelighold. Stahlecker noterte at det «for øyeblikket» ikke var mulig å utslette jødene uten spor.[24]

I Hviterussland hadde tyskerne for lite mannskap til å utføre massedrapene og litauisk milits ble brukt dødskommandoene der. Høsten 1941 drepte den litauiske politibataljon nummer 12 under ledelse av Antanas Impulevičius 35 000 jøder i Minsk-området.[9]

Omfang

Oversikt over Europas jøder lagt frem på Wannsee-konferansen i januar 1942. For Litauen er 34 000 oppført, resten av landets over 200 000 jødiske innbyggere var allerede drept.

Oversikt

Av landets 210 000 jødiske innbyggere ble minst 95 % massakrert under den tyske okkupasjonen noe som utgjør det største enkeltstående tap av menneskeliv i Litauens historie. I Latvia og Litauen ble den jødiske befolkningen ble nesten totalt utslettet og andelen overlevende var den laveste.[5][25] Den hurtige og grundige utryddelsen av jødiske litauere skyldes blant annet de litauiske drapskommandoene under tysk ledelse.[12][9]

Yizhak Arad anslår at det i 1940 225 000-228 000 jøder bosatt i Litauen, av disse var:[9]

  • Innenfor Litauens grenser før 1939: 146 000 - 147 000
  • Vilnius med omland: 65 000 - 67 000
  • Polske flyktninger: 14 000

Blant de polske flyktningene utvandret 6500 til Palestina. Sovjetiske okkupasjonsmyndigheter deporterte 3000 og vel 12 000 flyktet til det indre av Sovjetunionen i forbindelse med den tyske invasjonen. Da Tyskland tok kontroll over landet bodde der 203 000-207 000.[9]

Innenfor landets grenser overlevde bare 1 700 jøder den tyske okkupasjonen, av disse overlevde 900 som partisaner og de øvrige 800 i skjul eller med «ariske» dokumenter. I tysk fangenskap utenfor grensene overlevde 6000–6500 jødiske litauere. Av de 15 000 som befant seg i det indre av Sovjetunionen overlevde 12 000, de øvrige 3000 falt hovedsakelig i kamp.[9] Omkring 170 000 sovjetiske soldater døde i tysk fangenskap i Litauen, 40 000 sovjetiske sivile døde i leirer i landet og 10 000 sivile litauere ble drept i løpet av krigen.[1]

Forløp

Innen november–desember 1941 var flertallet (opp mot 80 %[26]) av jødene drept. De første dagene ble i utgangspunktet bare mannlige jøder drept, av 3 800 drept i Kaunas de første dagene var 136 kvinner. I første halvdel av juli inneholder listen over de som skulle henrettes i Vilnius få kvinner.[5] I juli fant man ut at kvinner og barn ville bli en byrde også for lokalbefolkningen («unyttig spisere») og tyskerne bestemte seg for å kvitte seg også med disse.[10] I midten av august ble også kvinner og barn drept.[27] Innen september var 76 000 jøder drept i Litauen, de fleste drapene i regi av Einsatzkommando 3 ledet av Jäger. Jäger utarbeidet en detaljert rapport med tid, sted og antall drepte, Jäger-rapporten er den mest detaljerte beskrivelsen av en Einsatzkommandos aktiviteter som er bevart.[11]

Ponary

Fra Ponary utenfor Vilnius der så mange som 100 000 jøder, krigsfanger og andre ble henrettet fra 1941. Bildet viser et sted der oppgravde lik ble brent 1943-1944 for å skjule forbrytelsen.

En stor del av jødene (50 000–70 000[1]) fra Vilnius ble drept i Ponary (også kalt Paneriai) like utenfor byen. I tillegg ble et stort antall russiske krigsfanger og en del etnisk polske drept og dumpet i samme massegrav. En av jødene som senere ble tvunget til å grave opp likene sa at de gravde opp 68 000 lik i Ponary.[28][29][30] I 1940 hadde Sovjetunionen gravd flere store runde groper langs jernbanelinjen til Vilnius for å sette opp drivstofftanker til en planlagt flyplass. Gropene ble forlatt ved den tyske invasjonen og deretter brukt som massegraver. Ofrene ble fraktet med tog og drept av litauiske kollaboratører under ledelse av Einsatzkommando 9.[31] Omkring 80 jøder hentet fra Stutthof arbeidet fra september 1943 i mange måneder med å grave opp likene og brenne dem for å skjule forbrytelsen. Gruppen ble kalt likkommandoen eller brannbrigaden. De gravde samtidig en tunnel til å rømme gjennom (tunnelen ble påvist av forskere i 2016). Tolv klarte å flykte i april 1944 og kunne etter krigen fortelle om hva de hadde sett. Ponary hadde flere store massegraver. Et sted mellom 70 000 og 100 000 mennesker ble henrettet og begravd i Ponary.[32][33]

Gettoer

Abba Kovner og andre partisaner i Fareynigte Partizaner Organizatsye, Vilnius, juli 1944. Kovner var etter krigen medlem av Haganah.

Tyskerne la opp til at bare byene Vilnius (jiddisk: Vilna), Kaunas (jiddisk: Kovne) og Šiauliai skulle ha gettoer. I disse byene ble det etablert gettoer i perioden 15. august til 6. september 1941. Tyskerne lovte at gettoene kom til å skape trygghet for jødene. Egne deler av gettoene ble avsatt til ettertraktede, faglærte arbeidere, som ikke fikk lov å bosette seg i gettoens øvrige deler. Gettoene ble bevoktet av vekselvis lokalt politi og tyske styrker, og det litauiske sikkerhetspolitiet Saugumas jaktet på jøder som forsøkte å skjule seg utenfor gettoene. Utenfor de tre byene ble Litauen raskt erklært som jødefritt. Massakrene utenfor storbyene foregikk som regel ved at åtte-ti tyske SS-menn reiste rundt sammen med opp til 200 bevæpnede litauere som sto for henrettelsene. I perioden september–november 1941 ble de fleste av gettoenes beboere drept: Eldre mennesker og andre som ikke utgjorde nyttig arbeidskraft var de første som ble henrettet.[5] Mens mange jøder håpet at drapsraidene var over, ante dikteren Abba Kovner i den sionistiske ungdomsbevegelsen at drapene i nærområdet var del av et større, systematisk utryddelsesprogram. Det lokale Judenrat mente det tryggeste var å gjøre jødene i Vilnius til verdifull arbeidskraft, mens Kovner og en del andre ungdommer rømte til skogs og dannet partisangrupper.[34] I slutten av 1941 var omkring 43 000 jøder igjen i i gettoene: Vilnius (20 000), Kaunas (17 500) og Šiauliai (5 500).[9]

Etterspill

En side fra Jäger-rapporten med detaljert fortegnelse over antallet drepte dag for dag, fordelt på «Juden» (menn), kvinner og «J.kind» (barn). For eksempel 5. september 1941 i Ukmergė ble 1123 menn, 1849 kvinner og 1737 barn henrettet. På foregående sider er 47814 drepte redegjort og fra denne siden overføres akkumulert antall 66159 til neste side. Dokumentet ble lagt frem i rettssaken (in absentia) mot Hans Globke i 1963.

Nederlands konsul i Kaunas, forretningsmannen Jan Zwartendijk og den japanske diplomaten Chiune Sugihara reddet omkring 2 000 jøder ved å skrive ut visum til henholdsvis Curacao og transittvisum for Japan. Begge ble hedret med den jødiske æresbevisningen Rettferdige blant nasjonene. Zwartendijk fikk refs av sin overordnete i utenrikstjenesten, Joseph Luns, for å ha gått ut over sine fullmakter.[35] Nederlands regjering kom i 2018 med en uforbeholden unnskyldning til Zwartendijks familie.[36]

Sovjetisk styre

I den sovjetkontrollerte etterkrigstiden ble andre verdenskrig vinklet som en historie om fascister og motstandskjempere, og holocaust passet ikke inn i denne store fortellingen. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har litauernes medvirkning til holocaust vært et ikke-tema. Litauiske historikere har erkjent det som skjedde, men har avskrevet de litauiske medløperne som utskudd, kriminelle og fylliker, og lagt ansvar på den nazistiske okkupasjonsmakten.[37]

Etter at Sovjetunionen gjenerobret Vilnius i 1944 ble ruinene av den store synagogen i byen jevnet med jorden. Fra 2016 ble det gjennomført arkeologiske undersøkelser som avdekket rester av synagogen under en barnehage. Før andre verdenskrig bodde det 70 000 jøder i Vilnius, i 2018 var omkring 3 000.[38] Etter andre verdenskrig drev sovjetiske myndigheter en antisemittisk politikk. Blant annet ble gamle jødiske gravsteiner brukt synlig som bygningsmateriale og et idrettsanlegg ble reist på en jødisk gravplass.[39] Noen jødiske barn overlevde ved at de i flere år ble holdt skjult i en kjeller i et nonnekloster.[40]

Overlevende jødiske litauere ble diskriminert under sovjetisk styre og mange benyttet muligheten til å utvandre (til Israel eller USA) etter frigjøringen i 1991. En del utvandret like etter krigen.[38][41] Sidney Shachnow (født Schaja Shachnowski) unnslapp 9 år gammel gettoen i Kaunas like før barna der ble likvidert. Han ble skjult av en katolsk familie til krigen var over og gikk til fots fra Litauen til det amerikansk-okkuperte Tyskland. Shachnow ble general i USAs hær. I sin militære karriere drev han blant annet etterretning i Øst-Europa og han ledet de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Berlin.[42]

Rettsoppgjør

SS Brigadeführer Heinz Jost tok over som leder for Einsatzgruppe A etter at Franz Walter Stahlecker ble drept av sovjetisk partisaner i 1942. De fleste jødene i Litauen ble drept i Stahleckers tid som leder. Jost ble dømt til livstid i fengsel i 1948, straffen ble så redusert til 10 år og han slapp ut i 1951. Her til høyre for gruppenführer Otto Ohlendorf under Einsatzgruppenprosessen.

Den første store rettssaken under tysk lov var Ulm-Einsatzgruppe-prosessen (Ulmer Einsatzkommando-Prozeß) i 1958 og vakte stor oppsikt i Vest-Tyskland. Ti gestapo-menn fra Tilsit-kommandoen ble tiltalt for drap på over 5 000 jøder i Litauen. Noen av dem var SS-medlemmer. Saken begynte fordi en overlevende tilfeldig oppdaget Bernhard Fischer-Schweder som hadde vært politisjef i Memel.[43] Fischer-Schweder og de ni var i 1941 involvert i drap på flere tusen uskyldige sivile. Fischer-Schweder ble dømt til ti års fengsel. Aktor Erwin Schüle oppdaget at ingen tidligere hadde blitt straffeforfulgt for holocaust i Litauen og han satte seg som mål at saken mot de ti skulle settes i sammenheng med drapene på 200 000 litauiske jøder. Einsatzgruppesakene i Ulm omfattet var en de største og mest omtalte ført for vesttysk domstol. Süddeutsche Zeitungs overskrift var: «Noch sind die Mörder unter uns» («morderne er fortsatt blant oss»). Saken viste at nazistenes forbrytelser i Øst-Europa ikke var skikkelig etterforsket. Etter dommen mot Fischer-Schweder og de ni andre ble Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen (Sentralkontoret for etterforskning av nazistenes forbrytelser) (Zentrale Stelle) opprettet høsten 1958, med Schüle som første leder. Forbundskansler Konrad Adenauer sørget for å opprette Zentrale Stelle i Ludwigsburg.[44][45][46] I august 1958 ble de ti dømt for medvirkning til mord.[47] Blant de andre dømte var Böhme (tiltalt for over 5000 mord) og den eneste litaueren, Pranas Lukys.[28]

Et sentralt spørsmål i etterforskningen var om Fischer-Schweder handlet på eget initiativ eller om han skjøt jøder på ordre fra høyere hold. Hadde han bare fulgt ordre var han bare medskyldig i mord. Werner Schmidt-Hammer forklarte at Fischer-Schweder hadde opprettet en henrettelsesskvadron som Schmidt-Hammer ble satt til å lede. Fischer-Schweder ga ordre om at en oppdiktet anklage mot jødene skulle leses før de ble henrettet. Påtalemakten samlet bevis for at minst 22 massehenrettelser hadde blitt gjennomført i Litauen nær Memel (mindre enn 25 kilometer fra grensen) i juni-august 1941. Den enkelte masseskyting hadde opp til 300 ofre i hver, til sammen hadde Einsatzkommando Tilsit drept minst 5000 sivile på denne måten. Fischer-Schweder selv hevdet at Hans-Joachim Böhme ved Stapo-kontoret i Tilsit hadde gitt ordre som han bare måtte følge.[45] Langerbein skriver at Fischer-Schweder ikke behøvde ta ordre fra Böhme som hadde lavere rang og medvirket i aksjonen i Garsden på eget initiativ. Fischer-Schweder insisterte på at hans ordinære politifolk skulle stå for vakthold og utføre henrettelsene. Fischer-Schweder, Böhme og den lokale partilederen var tilskuere til henrettelsene, og Fischer-Schweder skal ha forklart at han måtte bistå fordi Stapo og sikkerhetspolitiet hadde for lite folk. Scenen gjentok seg ved masseskytingen i Kretinga (Krottingen).[48]

Politisjefen Pranas Lukys' historie er relativt godt kjent. Han ble i Ulm-prosessen dømt for drap på jøder og kommunister ved Tauragė. Lukys ble tiltalt sammen Böhme som fra sin base i Tilsit hadde satt i gang de første massedrapene. Lukys var litauer og flyktet til tyske side av grensen ved den sovjetisk okkupasjonen, der ble han først internert før tysk statspoliti i Tilsit ble oppmerksom på at Lukys og andre litauere i eksil kunne være nyttige ved den forestående invasjonen. Han fikk fra 1940 tysk opplæring i Tilsit, Lublin og Memel. Han ble sendt over grensen en natt før invasjonen med en styrke på 50 mann for å bistå tyske styrker med sin lokalkunnskap og for å drive undergravende virksomhet mot den røde hær.[1]:64[49] Han ble dømt for sin virksomhet som politisjef i Krottingen (Kretinga). Etter krigen arbeidet han for den amerikanske okkupasjonsstyrken i Tyskland. Han forsøkte å innvandre til USA i 1952 og ble arrestert av vesttysk politi i 1957.[50]

Stahlecker ble drept av sovjetiske partisaner i 1942.[51]

Den amerikansk-jødiske historikeren Efraim Zuroff ved Simon Wiesenthal-senteret har identifisert 20 000 litauere som deltok i folkemordet på jødene i Litauen.[39]

Uavhengig Litauen

Minnesmerke over den litauiske partisanen Jonas Noreika i Šukioniai. Han ble henrettet av den sovjetiske etterretnings-
organisasjonen KGB i 1947. Noreika var ivrig antisemitt og samarbeidet med nazistene om massedrap på jøder.

I 1991 begynte Litauen å rehabilitere enkelte litauere dømt som krigsforbrytere (blant annet ved medvirkning til massemord på jøder) av sovjetiske domstoler etter andre verdenskrig. Målet var dels å undergrave legitimiteten til det sovjetiske styret i Litauen etter andre verdenskrig.[52] Etter 1990 oppdaget amerikanske myndigheter flere titalls litauere i USA med bakgrunn som kollaboratører med nazistene. Etter amerikanske lov kunne de ikke straffeforfølges, i stedet ble statsborgerskapet inndratt og de måtte reise tilbake til Litauen. Litauiske myndigheter åpnet sak bare etter internasjonalt press, men det resulterte ikke i domfellelse.[53]

Folkemordsmuseet i Vilnius (litauisk: Genocido aukų muziejus, senere endret navn til museet for okkupasjon og frihetskamp) omfatter ofrene for sovjetisk okkupasjon, ikke ofrene for holocaust.[53] Folkemordsmuseet holder til i en stor bygning som tidligere ble brukt av KGB og før det igjen av SS. Betegnelsen «folkemord» har i Litauen blitt brukt om den sovjetiske undertrykkelsen av landet. Anslagsvis 20 000 litauere ble drept i Stalins utrenskinger og et par hundre tusen ble deportert. I 2011, etter internasjonal kritikk, innredet museet et lite rom i kjelleren tilegnet folkemordet på jødiske litauere.[39]

Aleksandras Lileikis ledet Saugumas, det hemmmelige litauiske politiet, som var håndlangere for Gestapo blant annet i kontrollen med gettoen i Vilnius. Han bodde mange år i Tyskland og USA, men mistet sitt amerikanske statsborgerskap i 1996 da hans virksomhet under krigen ble kjent. Han døde i 2000 uten å bli stilt for retten; Simon Wiesenthal-senteret hadde da arbeidet i mange år for at Lileikis skulle bli gjenstand for rettergang.[54]

Kazys Škirpa (1895-1979), antisemitt og grunnlegger av LAF, har fått gater i Kaunas og Vilnius oppkalt etter seg.[39] Škirpa døde i USA og graven ble flyttet til Litauen på 1990-tallet med bifall fra litauiske myndigheter.[55] Juozas Ambrazevičius', leder av den midlertidig regjeringen som samarbeidet med den tyske okkupanten, grav ble også flyttet fra USA til Litauen etter selvstendighet i 1991.[56] Personer som Škirpa og Ambrazevičius regnes som helter fordi de kjempet mot den sovjetiske okkupasjonen.[57]

Undergrunnslederen Jonas Noreika, «general Storm», var en antikommunistisk helt i hjembyen Šukioniai. I 2018 avslørte Silvia Foti, Noreikas barnebarn, at Noreika var en fanatisk antisemitt og hadde medvirket i massedrap på jøder i Litauen. Trolig overtok Noreika huset etter jøder som han sørget for å få henrettet.[58][59] Noreika skal «entusiastisk» ha ledet drap på jøder. Under Noreikas ledelse ble 2 000 drept i Plungė, 5 500 i Šiauliai og 7 000 i Telšiai ifølge barnebarnet.[60] Noreika signerte for eksempel 22. august 1941 ordre om å samle jødene i Siauliai-området i en getto, flere hundre ble drept med en gang. Noreikas rolle i massedrapene i Plunge ble avdekket av Der Spiegel i 1984.[61][55] Litauens utenriksminister har bedt om at minneplaten over Noreika på fasaden av Litauens vitenskapsakademi fjernes.[62]

I 2015 publiserte den litauiske journalisten Rūta Vanagaitė boken Us: Travels With the Enemy, en grundig studie av hvordan lokale litauere medvirket til holocaust.[37] Dette var den første boken om temaet skrevet for et bredt publikum. Vangaites egen bestefar var offentlig tjenestemann og han laget en liste over elleve «uønskede» – de var jøder og de bli henrettet. Hennes onkel var politisjef under nazistenes styre. Vangaite forteller blant annet historien om yrkesskoleelever på utkikk etter sommerjobb, de fikk jobb i en dødsskvadron og etter sommerferien fortsatte de på skolen. Boken ble en bestselger og hun arbeidet med en oppfølger. Da Vanagaite senere antydet at Adolfas Ramanauskas, en litauisk nasjonalhelt, hadde vært agent for den sovjetiske etterretningsorganisasjonen KGB, ble hun skjellt ut som Putins jødiske hore og forlaget avsluttet samarbeidet og makulerte boken. Hun blir etterforsket og risikerer å bli bøtelagt.[63][64] Litauiske politikere ønsker å gjøre det straffbart å «forvrenge» fakta om landets historie.[65] Polen og Ukraina har vedtatt lignende lover.[66]


Holocaust er et lite påaktet tema i litauisk offentlighet og man har motstrebende erkjent litauisk medvirkning til massedrapene.[17] I stedet har man i Litauen fokusert på den sovjetiske undertrykkelsen etter 1944. Det er begrenset med forskning på hvorfor holocaust i Litauen var så brutalt, så raskt og nesten totalt.[67][1][28][68] I 2008 kom det frem at den litauiske påtalemyndigheten ville gjennomføre avhør av Yitzhak Arad og Fania Brantsovsky (begge over 80 år gamle og holocaust-overlevende) om overgrep de angivelig skulle ha begått da de var partisaner under krigen. The Economist beskrev dette som i beste fall påfallende, og i verste fall et utslag av historieomskrivning og forsøk på å gi nazistenes jødiske ofre skylden for at ikke-jødiske litauere ble massakrert av sovjetiske styrker etter 1944.[68][69]

Under sitt besøk i Litauen i september 2018 mintes pave Frans ofrene for holocaust. Han advarte mot historisk revisjonisme og antisemittisme.[70]

Se også

Referanser

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  2. ^ Gaunt, D. (2010). Reichskommissariat Ostland. In The Routledge History of the Holocaust (pp. 230-240). Routledge.
  3. ^ Arad, Y. (2009). The Holocaust in the Soviet Union. University of Nebraska Press.
  4. ^ Rozett & Spector (2013) s. 5-6
  5. ^ a b c d e f g h i j MacQueen, M. (1998). The context of mass destruction: Agents and prerequisites of the Holocaust in Lithuania. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 27-48.
  6. ^ Browning (2004), s. 269
  7. ^ Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. Contemporary European History, 21(2), 149-168. «Physical extermination was already German policy well before Auschwitz became the extermination facility with which we are familiar. Whether or not there was a camp at Auschwitz the Holocaust would have happened; indeed most of it happened before the major gas chambers at Birkenau were even on line; the same cannot be said about the German invasions of Poland and the Soviet Union – without these, the Holocaust is inconceivable.»
  8. ^ Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. HL-senteret. ISBN 9788299750394. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l Arad, Y. (2005). The Murder of the Jews in German-Occupied Lithuania (1941–1944). Zeitschrift für Ostmitteleuropa-Forschung/Journal of East Central European Studies, 54(1), 56-79.
  10. ^ a b c d e f g h Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26. «When the Nazis launched their assault on the Soviet Union in June 1941, they targeted Jews and communists in the Lithuanian border villages for immediate liquidation. The Germans carried out the mass executions, disguised as cleansing operations (Säuberungsaktionen) and retaliatory actions (Strafaktionen), smoothly and without any interference, thus signaling the beginning of the "Final Solution."»
  11. ^ a b c d e f Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.
  12. ^ a b Matthäus, J. (2007). Controlled escalation: Himmler's men in the summer of 1941 and the Holocaust in the occupied Soviet Territories. Holocaust and Genocide Studies, 21(2), 218-242.
  13. ^ Moss, Stephen (17. august 2011). «A life in writing: Ian Kershaw». the Guardian (engelsk). Besøkt 9. november 2018. 
  14. ^ Höhne, Heinz: Der Orden unter dem Totenkopf. Die Geschichte des SS. München: Bertelsmann, 1967.
  15. ^ Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26. «..., mass executions, referred to by Raul Hilberg as the "practice of open-air shooting," remained the dominant pattern of organized murder in the conquered territories of the Soviet Union, even after the deployment of gassing installations in occupied Poland.»
  16. ^ Donskis, Leonidas. The vanished world of Lithuanian Jews. Vol. 1. Rodopi, 2004.
  17. ^ a b «The Dark Continent: Hitler's European Holocaust Helpers». Spiegel Online. 20. mai 2009. Besøkt 19. oktober 2018. 
  18. ^ Piekalkiewicz (1988) s. 59
  19. ^ Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 1995. ISBN 8252525490. 
  20. ^ Bergen, D. L. (2016). War and genocide: A concise history of the Holocaust. Rowman & Littlefield.
  21. ^ Porat, Dina (2002). «The Holocaust in Lithuania: Some Unique Aspects». I David Cesarani. The Final Solution: Origins and Implementation. Routledge. s. 159–166. ISBN 0-415-15232-1. 
  22. ^ MacQueen, Michael (1998). «Nazi Policy towards the Jews in Reichskommissariat Ostland, June–December 1941». I Zvi Y. Gitelman. Bitter Legacy: Confronting the Holocaust in the USSR. Indiana University Press. s. 97. ISBN 0-253-33359-8. 
  23. ^ Fischel, J. (1998). The Holocaust. Greenwood Publishing Group.
  24. ^ Headland, R. (1992). Messages of Murder: A Study of the Reports of the Einsatzgruppen of the Security Police and the Security Service, 1941-1943. Fairleigh Dickinson Univ Press.
  25. ^ Bubnys, Arūnas (2004). "Holocaust in Lithuania: An Outline of the Major Stages and Their Results". The Vanished World of Lithuanian Jews. Rodopi. pp. 218–219. ISBN 90-420-0850-4.
  26. ^ Bubnys, A. (2004). The Holocaust in Lithuania: An outline of the major stages and their results. NIKŽENTAITIS, Alvydas; SCHREINER, Stefan; STALIUNAS, Darius. The vanished world of Lithuanian Jews. Amsterdam: Rodopi, 205-222.
  27. ^ Rozett & Spector (2013) s. 49
  28. ^ a b c «Europas mørkeste og glemte sted – Den ukjente nazi-massakren». VG (norsk). 26. august 2018. Besøkt 26. august 2018. 
  29. ^ Winston, V. H. (2010). Laimonas Briedis. Vilnius: City of Strangers. Eurasian Geography and Economics, 51(3), 402-406.
  30. ^ Vice, S. (2018). Beyond words’: representing the ‘Holocaust by bullets. Holocaust Studies, 1-13.
  31. ^ «The discovery of a WWII-era tunnel unearths the story of Lithuania's Jews». Newsweek (engelsk). 6. august 2016. Besøkt 14. oktober 2018. 
  32. ^ «Escape Tunnel, Dug by Hand, Is Found at Holocaust Massacre Site». New York Times (engelsk). 29. juni 2016. Besøkt 13. oktober 2018. 
  33. ^ Paul R. Bartrop and Michael Dickerman (2017): The Holocaust: an encyclopedia and document collection ABC-CLIO, 4 volumes ISBN 9781440840838
  34. ^ Rozett & Spector (2013) s. 62
  35. ^ «Dutch diplomat was punished for saving Jews in the Holocaust, new book reveals» (engelsk). Besøkt 5. november 2018. 
  36. ^ «Dutch government apologizes over diplomat punished for saving Jews in WWII». Times of Israel (engelsk). 18. oktober 2018. Besøkt 7. november 2018. 
  37. ^ a b Shaer, Joakim Eskildsen,Matthew (november 2018). «The Words of a Young Jewish Poet Provoke Soul-Searching in Lithuania». Smithsonian (engelsk). Besøkt 5. november 2018. «The killing of Jews had never fit comfortably with the Soviet narrative of the war, which framed it in Manichaean terms—fascists on one side, resisters on the other. Nor did it mesh with the post-Soviet Lithuanian narrative that resolutely turned its gaze from local complicity in the murder of the country’s Jews. (…) Even after independence, local historians acknowledged the atrocities but placed the blame mainly on the Nazi occupiers. Lithuanian collaborators were written off as drunks and criminals. This was something I heard often. The killers may have been our countrymen, but they were nothing like us.» 
  38. ^ a b «Excavation Of Lithuania's Great Synagogue Highlights A 'Painful Page' From History». NPR.org (engelsk). 18. oktober 2018. Besøkt 5. november 2018. 
  39. ^ a b c d Nordland, Rod (30. mars 2018). «Where the Genocide Museum Is (Mostly) Mum on the Fate of Jews». New York Times (engelsk). Besøkt 7. november 2018. «And in the city, there is a huge Museum of Genocide Victims. That, however, is where the glowing picture suddenly becomes murky. Until recent years, the museum, in what was once the headquarters for the Nazi S.S. and later the K.G.B., the Soviet secret police and intelligence apparatus, did not even mention the Holocaust, in which the German Nazis used Lithuanian partisans and police to round up and kill the country’s Jews. Dovid Katz, a Jewish scholar of Yiddish and a historian with Lithuanian ancestry, called the museum “a 21st-century version of Holocaust denial.” Mr. Katz, an American who lives in Vilnius, edits the Defending History website, devoted to challenging what he sees as Lithuania’s revisionist approach to the Holocaust.» 
  40. ^ Guggenheimer, Paul. «Pittsburgh massacre again shakes Holocaust survivors». TribLIVE.com (engelsk). Besøkt 8. november 2018. 
  41. ^ Gotz, Elly (1. november 2018). «I’ve Known Hate, Like the Pittsburgh Murderer. I Had It for Germans After Surviving the Holocaust». Fortune (engelsk). Besøkt 5. november 2018. 
  42. ^ «Sidney Shachnow, 83, Is Dead; Holocaust Escapee and U.S. General». New York Times (engelsk). 12. oktober 2018. Besøkt 5. november 2018. 
  43. ^ «Landmark Trial Pushed Germany to Tackle Nazi Past | DW | 20.05.2008». DW.COM (engelsk). Besøkt 14. oktober 2018. 
  44. ^ Kinstler, Linda (31. august 2017). «The last Nazi hunters». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. oktober 2018. 
  45. ^ a b Tobin, P. (2011). No Time for “Old Fighters”: Postwar West Germany and the Origins of the 1958 Ulm Einsatzkommando Trial. Central European History, 44(4), 684-710.
  46. ^ Bazyler, M. (2017). Holocaust, Genocide, and the Law: A Quest for Justice in a Post-Holocaust World. Oxford University Press.
  47. ^ Kulish, N., & Mekhennet, S. (2014). The Eternal Nazi: From Mauthausen to Cairo, the Relentless Pursuit of SS Doctor Aribert Heim. Vintage.
  48. ^ Langerbein, H. (2004). Hitler's Death Squads: The Logic of Mass Murder (No. 25). Texas A&M University Press.
  49. ^ Browning (2004), s. 269
  50. ^ Langerbein, H. (2004). Hitler's Death Squads: The Logic of Mass Murder (No. 25). Texas A&M University Press, s. 82.
  51. ^ Matthäus, J. (2007). Controlled escalation: Himmler's men in the summer of 1941 and the Holocaust in the occupied Soviet Territories. Holocaust and genocide studies, 21(2), 218-242.
  52. ^ Kinzer, Stephen (5. september 1991). «SOVIET TURMOIL; Lithuania Starts to Wipe Out Convictions for War Crimes». New York Times (engelsk). Besøkt 18. august 2018. 
  53. ^ a b CNN, By Paul Frysh, (3. juni 2010). «The Holocaust in Lithuania: One man's crusade to bring justice - CNN.com». CNN (engelsk). Besøkt 18. august 2018. 
  54. ^ «Nazi Collaborator Aleksandras Lileikis Dies at 93 in Lithuania». Washington Post (engelsk). 30. september 2000. ISSN 0190-8286. Besøkt 14. oktober 2018. «Mr. Lileikis always maintained his innocence, saying he did not know what happened to the Jews he turned over to Nazi authorities and asserting that he was a member of the Resistance. But in a 1997 interview with a Vilnius newspaper, he acknowledged at least partial complicity in war crimes. "All of us were collaborators--the whole nation, since it was acting according to Nazi laws," he told the Respublika newspaper. "I needed to clothe myself and eat. I was offered a job, and I accepted it. "I got into a mess, and I got stuck. . . . So probably I made mistakes," he said. "Mistakes, or let's say the 'crimes' which I am accused of."» 
  55. ^ a b «Will Lithuania continue to honor Nazi collaborators?». The Jerusalem Post | JPost.com. Besøkt 5. november 2018. 
  56. ^ «Lithuania’s shame». The Jerusalem Post | JPost.com. 15. mai 2012. Besøkt 7. november 2018. 
  57. ^ «March Commemorates Nazi Collaborators in Lithuania». Haaretz (engelsk). 17. februar 2016. Besøkt 8. november 2018. 
  58. ^ «Nazi Collaborator or National Hero? A Test for Lithuania». New York Times (engelsk). 10. september 2018. Besøkt 5. november 2018. «It was also shocking for Jolanda Tamosiuniene, a teacher and librarian at the J. Noreika Basic School in Sukioniai, where Mr. Noreika was born at the end of the hamlet’s only street in 1910. What shocked her, however, was not Ms. Foti’s discovery that her grandfather was complicit in the Holocaust — that was not really news to locals — but that a member of a patriotic émigré family had gone public and turned a private family matter into a public national shame. “We have all heard things about what Noreika did during the war,” Ms. Tamosiuniene said. “He obviously took the wrong path. But his granddaughter should have kept quiet. Every family has its ugly things, but they don’t talk about them. It is better to stay silent.”» 
  59. ^ Foti, Silvia (14. juli 2018). «My grandfather wasn’t a Nazi-fighting war hero — he was a brutal collaborator». Salon (engelsk). Besøkt 8. november 2018. 
  60. ^ «Lithuanian national hero was ‘enthusiastic’ Jew killer, local Jews say». Jewish News (engelsk). 3. august 2018. Besøkt 5. november 2018. 
  61. ^ Olschwang, Leonid (23. april 1984). «„Die Mörder werden noch gebraucht“». Der Spiegel. 17. Besøkt 5. november 2018. «Die meisten Litauer in Stutthof aber waren ehemalige Offiziere, darunter der Hauptmann Buragas, dem als Referenten für jüdische Angelegenheiten auch das Getto von Wilna unterstanden hatte, und jener Hauptmann Jonas Noreika, der den Mord an der jüdischen Bevölkerung der Stadt Plunge angeordnet und ausgeführt hatte.» 
  62. ^ «Lithuania's Foreign ministry calls for immediate removal of memorial plaque to Noreika». Baltic Times (engelsk). 26. september 2018. Besøkt 7. november 2018. 
  63. ^ «How a Single Remark Stole a Lithuanian Writer’s Livelihood». The New Yorker (engelsk). 15. desember 2018. Besøkt 5. november 2018. 
  64. ^ «Home Truths About Holocaust Turn Popular Lithuanian Writer Into Public Enemy No.1». Haaretz (engelsk). 4. februar 2018. Besøkt 8. november 2018. 
  65. ^ «In new Holocaust controversy, Lithuanian law would ban books critical of country». Times of Israel (engelsk). 3. april 2018. Besøkt 7. november 2018. «The bill, which Economy Minister Virginijus Sinkevičius submitted Monday, is widely seen as a response to the controversy in Lithuania around the publication of a 2016 book about the Holocaust titled “Our People.” Viewed by some nationalists as an insult against the Lithuanian nation, it is also credited with breaking some taboos in Lithuanian society about collaboration during World War II.» 
  66. ^ «Poland’s new law on death camps is divisive. That’s the point». The Economist (engelsk). 10. februar 2018. Besøkt 7. november 2018. 
  67. ^ «Home Truths About Holocaust Turn Popular Lithuanian Writer Into Public Enemy No.1». Haaretz (engelsk). 4. februar 2018. Besøkt 14. oktober 2018. 
  68. ^ a b «Prosecution and persecution». The Economist (engelsk). 21. august 2008. Besøkt 14. oktober 2018. 
  69. ^ «Israeli Holocaust historian a war crimes suspect». www.baltictimes.com (engelsk). 19. september 2007. Besøkt 17. oktober 2018. 
  70. ^ «Pope honours Jewish victims and oppressed Lithuanians who suffered during Soviet and Nazi occupation». The Independent (engelsk). 23. september 2018. Besøkt 5. november 2018. «He denounced those who get caught up in debating who was more virtuous in the past and fail to address the tasks of the present – an apparently veiled reference to historic revisionism that is afflicting much of Eastern Europe as it comes to terms with the Holocaust.» 

Litteratur